Når en elev kommer ivrig bort til læreren og spør om de kan bruke et nytt digitalt læringsverktøy de har funnet, oppstår det ofte et dilemma. Læreren ser det pedagogiske potensialet og engasjementet hos eleven, men samtidig er det også en usikkerhet. Er dette verktøyet trygt? Blir elevenes personopplysninger solgt videre? Fungerer det for elevene som har spesielle behov?
I mange klasserom har det blitt en uoffisiell oppgave for læreren å prøve å gjette seg frem til om et digitalt læringsverktøy er greit å bruke. Men sannheten er at en lærer verken skal eller kan sitte med dette ansvaret alene. Det er skolen og kommunen som har det juridiske ansvaret for å sørge for at det digitale miljøet er trygt, lovlig og tilgjengelig for alle.
En lærer er utdannet for å drive god undervisning, skape mestring og se hver enkelt elev. Det er dette som er kjerneoppgaven. Å forvente at den samme læreren skal sette seg inn i lange brukervilkår, vurdere teknisk informasjonssikkerhet eller sjekke om en algoritme i et KI-verktøy følger europeiske regler for personvern, er ikke rimelig.
Når ansvaret for disse vurderingene blir liggende hos den enkelte lærer, skaper det en unødvendig utrygghet. Noen velger kanskje å la være å bruke nyttig teknologi fordi de er redde for å gjøre feil, mens andre tar sjanser uten å vite hvilken risiko de utsetter elevene for. For å skape en god digital skole må vi skille mellom det pedagogiske valget og den tekniske og juridiske godkjenningen. Læreren skal vite hvilke digitale læringsverktøy som er tilgjengelige, mens skolen skal sørge for at alt som ligger i den felles verktøykassen er ferdig vurdert og trygt.
Det er lett å forstå hvorfor ansvaret for digitale vurderinger ofte ender opp hos den enkelte lærer. Den teknologiske utviklingen i skolen har økt i et høyt tempo, og det er krevende for enhver kommune eller skoleledelse å holde tritt med hundrevis av nye digitale verktøy og tjenester. Når ressurser og tid er knappe, er det naturlig at oppgaver av og til faller mellom to stoler. Dette skaper en situasjon der både lærere og ledelse føler på en usikkerhet.
For at den digitale skolehverdagen skal fungere i praksis, trenger skolen et system som gjør det enkelt å samle og dele denne informasjonen. Det hjelper lite at IT-avdelingen har gjort grundige vurderinger hvis resultatene blir liggende i en skuff eller i et komplisert regneark som læreren ikke har tilgang til. Det er her Edudata kommer inn som et praktisk verktøy for å skape en enkel og felles oversikt.
I stedet for at læreren må bruke tid på å sende e-poster eller vente på svar fra ledelsen hver gang et spørsmål dukker opp, gir Edudata tilgang til et bibliotek med over 5000 ferdig analyserte digitale læringsverktøy. Her ligger detaljer om digitale læringsverktøy, hvor vurderingene bygger blant annet på juridiske analyser utviklet av CIPP/E-sertifiserte rådgivere innen personvern. I tillegg får dere også ferdige spørsmålssett for risiko knyttet til personvern, sikkerhet, kunstig intelligens og tilgjengelighet. Dette betyr at skolen slipper å starte fra bunnen av med hver eneste vurdering. Noen lærere har kanskje et utvidet ansvar for å melde inn behov for nye løsninger på vegne av sitt trinn, mens alle andre lærere enkelt kan gå inn i oversikten og se hva som er godkjent og hvordan verktøyene skal brukes. Når informasjonen er åpen og oppdatert, blir det både enklere og tydeligere å finne ut av hvilke digitale læringsverktøy som faktisk er trygge for elevene. Læreren kan raskt sjekke om verktøyet eleven spurte om er på listen, og når svaret er et tydelig "ja", kan undervisningen fortsette.
Når et digitalt læringsverktøy dukker opp som godkjent i Edudata er det fire viktige pilarer som må være på plass før et verktøy kan kalles "skoleklart":
Personvern og GDPR er grunnmuren. Det handler om at barnas navn, ansikter og arbeid ikke havner på avveie eller brukes til kommersielle formål.
Sikkerheten må også være på plass slik at uvedkommende ikke får tilgang til klasserommet digitalt. Det handler om at verktøyet håndterer innlogging og datalagring på en forsvarlig måte, slik at elevenes informasjon ikke er eksponert for uvedkommende.
I tillegg har kunstig intelligens (KI) blitt en naturlig del av mange verktøy. Her må det vurderes hvordan teknologien påvirker elevene. Blir dataene deres brukt til å trene opp nye modeller? Er resultatene som genereres pålitelige? En grundig vurdering av KI sikrer at teknologien støtter læringen uten at man mister kontrollen over informasjonen.
Til slutt kommer universell utforming. Et digitalt læringsverktøy er ikke ferdig vurdert før det er sikkert at det fungerer for alle, og i Norge er det et lovkrav at løsningene følger WCAG 2.1-standarden (nivå AA). Hvis et læringsverktøy er fantastisk for ni elever, men helt ubrukelig for den tiende på grunn av manglende teksting eller dårlig kontrast, er det ikke godkjent for bruk i skolen. Inkludering er ikke valgfritt, og i Edudata er kontroll mot disse kravene en naturlig del av sjekklisten.
Når rammene er tydelige og ansvaret er plassert der det hører hjemme, får lærerne rom til å være kreative. Det handler om å bygge en kultur der man kan ta i bruk ny teknologi uten å måtte først bruke tid på det juridiske og tekniske. Da kan læreren trygt si ja eller nei når en elev spør om et nytt verktøy, uten å måtte gjette seg frem til om det er lovlig eller trygt.
Når skolen bruker et system som Edudata for å holde orden på sine digitale læringsverktøy, blir veien fra en god idé til praktisk bruk i klasserommet mye kortere. Det gir læreren frihet til å fokusere på elevene, mens systemet tar seg av sikkerheten.
Trenger deres skole en bedre oversikt over hvilke digitale læringsverktøy som er trygge å bruke? Edudata har allerede vurdert over 5000 verktøy ut fra personvern, sikkerhet, kunstig intelligens og universell utforming. Det gjør det enklere for kommunen å gi lærerne de svarene de trenger. Les mer om hvordan dere kan skape en tryggere digital hverdag her.